Den fargerike sorgen.
Personlig fikk jeg aldri møte H. M. Kong Harald. Mitt møte var kun på avstand, gjennom min telelinse, side om side med de andre pressefotografene. Jeg var en s/h pressefotograf, nå kaller jeg meg bare for fotograf.
Landesorgens bilder ble delt i rødt, hvitt og blått. Fargebilder som overlater svært lite til din fantasi. Hvorfor var det så få mediehus som turte å vise sort-hvitt fotografi? De rammer jo selv sorgen inn med sorte rammer mot hvit tekster, som for å understreke dødens alvor. Har redaktørene sluttet å være «verdige dertil»?
Heldigvis har fotograf Cathrine Wessel portrettert H.M. Kong Harald V. På hans syttiårsdag fremstilte hun ham verdig, der hun plasserte ham inn i den tidløse rammen han fortjener.
Du har garantert sett hennes fotografi. Det har vært et foretrukket portrett ved de fleste kondolanseprotokoller. De mediehusene som har hatt et snev av tidløs modighet, har også publisert bildet.
Hva er det med dette sort- hvitt fotografiet som gjør at det står frem i sin tidløse drakt. Er det andre følelser det fremkaller med sin myke kontrastfulle sort/hvitt poesi?
DASK på lanken til dere REDAKTØRER! Ikke for at dere mangler mot, men for at dere unnlater å krediterer fotograf Cathrine Wessel som opphavsperson. Er dette er nok et bevis på pressens slappe sløvhet? Der de oversvømmes av generasjon Z journalister som ikke alltid evner å handle «verdig dertil».
Farger er enklest og rasket å formidle i kontrast til den tid da s/h filmen måtte fremkalles først. Personlig er jeg mer opptatt av hva som skjer med deg som betrakter, når du fjerner fargene fra virkeligheten? Hvilke fotografisk portrett av H.M. Kong Harald vill du hatt på veggen for å hedre hans minne?
